THORELA´S KENNEL

Oj da Ida, tenkte jeg da jeg ble gjort oppmerksom på at en stafettpinne var overlevert meg. - Hva i all verden har jeg å berette? Å fortelle om oss, Laila og Thore Iversen som er innehavere av Thorela`s kennel, er fort gjort:

Vi bor på Biristrand, litt sør for Lillehammer, er nå i 60-årene og har over 25 år på baken som lapphundeiere. For tiden er det bare Judith som er lapphund hos oss, men hun deler hus med spanske vannhunden Gunda. Oppdrettet lapphund har vi gjort i godt 20 år, og der har vi hatt god hjelp av våre to barn, Guri og Pål. De to sistnevnte er nå flyttet ut, og det merkes at mannskapet er redusert når en valpeflokk skal mates og sosialiseres. Så stor takk for god hjelp, dere to.
Det hele begynte en februarkveld i 1980 da jeg fikk se en åpenbaring av en svart, raggete hanhund hos en gårdbruker i Gausdal.  Hunden var inne bare noen små øyeblikk, men min forelskelse var total.

1. mai samme år hentet vi Tjafsi hos en oppdretter i Espedalen. I dag er det vel ikke slik en handler hund. Her var det snakk om impulskjøp etter en annonse i lokalavisa!


Tjafsi var en furie av en annen verden. Et naturbarn, som ble oppdratt etter ”fri oppdragelse”-metoden.  Hun gikk gjerne gjennom varmen for oss, og stakkars den som prøvde å pirke på noen her.  Ja hun gikk sågar så langt som å passe naboens baby så mammaen ikke kom bort til vogna, - i deres hjem. Men du verden for en sterk psykisk hund.

Etter hver kom lysten til å stille ut snikende, og hundegalskapen slo ut i full blomst. I første omgang var bare jeg smittet, men heldigvis er også Thore angrepet, slik at vi nå har en felles hobby.

Vårt første valpekull ble født like før jul i 1983, etter god hjelp fra innehaverne av Vallset Kennel på Tangen, Else og Mikael Arneberg. Det var et kjennskap jeg satte stor pris på, for hjelp og veiledning fra erfarne oppdrettere er gull verdt for en nybegynner. Jeg hadde da vel ikke peiling på noen ting, men sugde til meg alt jeg kom over, det være seg artikler eller muntlige beretninger. Det var ikke noe internet som kunne poppe fram opplysninger, det gikk gjennom bøker og samtaler.

Etter hver dannet jeg meg et bilde av hvordan jeg ønsket lapphundene fra oss skulle se ut: God rektangulær kropp med kraftig beinstamme. Godt fraspark og gode bevegelser. Ikke for mye pels. Hode med pene små ører og mørke øyne.

Ja, ja, dette har jeg erfart ikke alltid er like lett å få til, klaffer noe, så er det alltid noen andre minuser som dukker opp.  Så da er det bare å begynne på`n igjen.

Siden starten har jeg holdt meg til Tjafsi og slekta hennes. Vi er nå kommet til tippolde-generasjonen, og med tida kan det vel hende vi kommer noen ledd til. Det vil tiden vise.

Jeg kan ikke påberope meg at jeg er noen utpreget ”bruker” av hundene. Her er det mest familie- turkamerat og kos, det går i, - men, jeg har for første gang i mitt snart 60-årige liv, tatt appellmerke med en hund. Judith og jeg trener nå for å gå lydighetsklasse 1. Vi hadde meldt oss på til et stevne i høst, men så fikk vi et stygt tilbakefall på ei trening i form av et skudd, som ødela alt for oss, så nå trener vi intenst for å komme oss over den kneiken, slik at vi kan starte i et stevne en gang på nyåret.

Det har imidlertid gått ut en del valper fra oss som har utmerket seg på forskjellig vis: Her har vært elgjegere, ettersøkshund, redningshund, gjeterhund og lydighetshund, en god del utstillingshunder og sist, men ikke minst, familiehunder som har gjort hverdagen mer aktiv for sine eiere.

Opp gjennom årene som eier og oppdretter av lapphund, har det jo dukket opp en del pålegg og retningslinjer. Jeg har følelsen av at oppdretterne er flinke til å følge de gitte regler, men jeg håper for rasens skyld, og dens framtid, at eventuelle nye regler blir grundig vurdert før de settes ut i praksis, og at vi til syvende og sist bruker sunt bondevett når avlsdyr skal velges og brukes. Vi skal være stolte av rasen vår. Det er tross alt en sunn rase sammenlignet med mange andre raser. Det er en rase som har sterke egne meninger, så de trenger eiere med stor tålmodighet og sinnsro. Våre planer her på kennelen er da en start i lydighetskonkurranse med Judith. Vi planlegger og håper på flere valpekull, og så håper vi å møte mange lapphunder og deres eiere på framtidige utstillinger og samlinger i årene framover.

Fortsatt god Lapphundframtid!

Stafettpinnen sendes da over til Synnøve Lund på Lapsketunets Kennel.

LAPPEJENTAS KENNEL

Lappejentas kennel består av meg, Ida Linås, og Martin Petersen.

Vårt første møte med lapphunden var for 7 år siden. Vi var begge vokst opp med hund, og da vi flyttet sammen ønsket vi oss en trygg familiehund som kunne brukes til det meste. Internett ble vår informasjonskanal. Og etter å ha sett verdens fineste svenske lapphund som skulle omplasseres var valget enkelt. Der fant vi det vi lette etter!

Desverre gikk han bort etter kort tid. Vi tok han til dyrlegen for å hd-røngte han, og da dyrlegen ga han for mye narkose sovnet han stille inn den dagen..... Fortvilelsen var stor, og vi ønsket oss en ny hund raskt. Vi trålet markedet både i Norge og Sverige, men muligheten for en svensk lapphund valp på den tiden var vanskelig. Det var da vi så et bilde av verdens nydeligste finsk lapphund tispe som trengte ett nytt hjem.

Vi kjørte den lange veien til Stockholm for å hente Riia der. Hun skulle delta på en utstilling før vi tok henne med oss hjem. Og jammen tror du ikke hun ble BIS på spesialutstillingen der, med 108 deltagende hunder, bare 16 måneder gammel!!! Litt av en bragd! Vi fikk nok blod på tann der må jeg vel si, og vår utstillingskarriere var i gang.

I 2001 begynte vi å leke litt med tanken på at det hadde vært artig med valper etter Riia. Og med god hjelp fra andre ble det høsten samme året født 5 vakre valper her hos oss. Det var en utrolig følelse å få delta i fødselen og få muligheten til å studere disse små nøstene ta fatt på livets vei. Interessen vokste med dette og mye tid gikk med til å studere rasen på internett, holde kontakt med andre oppdrettere og lese en hel del bøker om oppdrett og avl.

Og mye har vi lært siden takket være dette. Vil også takke andre oppdrettere som har delt sin informasjon og kunnskap med oss.

Siden den gang kom Lina til oss fra Sverige. En herlig tispe med et fantastisk gemytt. I 2002 og 2004 kom Irma og Hanna, 2 herlige tisper fra Finland til Norge. Rasen er ikke stor her i Norge så tanken bak å importere var å tillføre rasen nye linjer. Siden vårt første kull er 6 nye kull født her hos oss. Ønsket vårt var å fremme friske valper med et stabilt og herlig gemytt. Så flere kan få øynene opp for denne herlige rasen!

Stafettpinnen sender vi videre til Laila Iversen

Hilsen fra Lappejentas kennel

NJARGAS NAIMI og C-TRYM

Hei, og takk for stafettpinnen ! Eg er eier av de to lapske vallhundene C-Trym og Njarga Naimi. Naimi er søster til Birk som er presentert her tidligere og kommer fra kennel Njarga i Sverge. Trym, som var noen år eldre enn Naimi, har vært en utrolig snill og vennlig hund, om enn litt sta, han måtte dessverre avlives nylig på grunn av sykdom.

Med Trym oppnådde eg gode resultater på utstilling, han var S N UCH. Han var med på å trene agility men var litt for ustabil til at han ble konkurrert med. Naimi konkurrerer eg med i klasse 3 agility og klasse 2 hopp. No er det fjerde sesongen eg konkurrerer med henne, og det er svært moro. Vi trener en til to ganger i uken, og på stevner er det mye de samme folkene som stiller, så det er blitt mange hyggelige stevner etter hvert.

No mangler vi kun NKK cert for å oppnå tittelen Norsk Agility Champion, og det hadde eg håpet skulle være oppnålig. Så for tiden er det mye reising, men hittil har eg greid å få feil på NKK løpene.

Naimi er ei lita og lett tispe som trives svært godt på agility-banen. Ho er lettlært og glad i å arbeide. I agility er ho ikke den raskeste, så det hender vi får tidsfeil, - men stort sett så er vi feilfri (unntatt på NKK-stevnene, da) og havner blant de 5-6 beste, - noe eg er fornøyd med. Eg har også vært på et freestylekurs med henne i senere tid, og det gikk også greit. Det kan forresten anbefales, hundene syns det er svært moro.


Ellers så har mine hunder blitt brukt både til å trekke pulk om vinteren og til å kløve om sommeren. De er glade hunder med stor personlighet som elsker å være med på det som skjer, og selvfølgelig trener vi litt hverdagslydighet.

Stafettpinnen sender eg videre til Ida Linås.

Mange sommerhilsner fra Margot Heggeland.

THORELA'S KASPER

Jeg vil fortelle litt om det jeg og Kasper driver med til hvedags.

Kasper er nå 3,5 år. Vi bruker mye tid på trening til lydighet. Men vi er også mye ute og går tur og treffer andre hunder, - som Robby, ”fetter`n” til Kasper, - han er også med og konkurrerer lydighet. Men de liker også å være på tur sammen i skogen og bare leke og være rampete noen ganger, uten noe mas fra oss.

Kasper trener nå mot elite øvelser, men vi sliter litt med konsentrasjon for tiden. Damer (tisper red.anm.) er mye bedre en trening! Så det går ikke så fort fremover. Kasper er en meget jente-glad gutt, så han detter litt fort ut. Og da er det også vanskelig og få til disse elite øvelsene, siden dette er et meget krevende program som tar lang tid å gå, og han må derfor være opptatt av meg veldig lenge.

Men vi skal ikke gi oss enda! Kanskje vi tar en lang pause fra konkurranser en stund fremover, og bare trener for å bygge konsentrasjon opp på et høyt nivå.

Vi pleier å trene fast en gang i uken sammen med en vennegjeng som vi har trent med fra Kasper var 12 uker. Da bytter vi på å gå, slik at vi kan hjelpe hverandre til å se hva som må endres og hva som er bra. Det er viktig å dele øvelsene opp i mange elementer.

Når du skal trene inn innkalling, må du dele den opp for eksempel slik: Du trener ned "dekk" for seg, og belønner når det er kjapt og rett. Du trener "bli" for seg, du trener farten inn til deg for seg, og du trener innsitt for seg. Og belønner selvsagt alt som er bra.

Apport har for oss vært et eget kapitel, - masse trening i laaaaang tid, det tok sikkert ett år før han tok apporten opp, og stål apport ca ett og et halvt år. Men nå går det stort sett greit, og han henter begge med litt glede. Det tar tid å trene opp en lydighetshund, hadde jeg fått timebetaling hadde jeg vært rik nå!!! Men det er ikke det som teller. Det er gleden av å få til noe sammen som betyr noe for oss, - og det er ekstra gøy når ting går bra. Så min utfordring til dere der ute er: - tren med hundene på ett eller annet, de elsker å ha noe å holde på med!

Kasper er også glad i å være med på ski, da trekker han Therese på 8 år fint som bare det. Det er helt utrolig hvor sterke disse relativt små hundene er, og hvor langt de holder. Jeg pleier å være med en venninne på en årlig ganske så lang skitur med Kasper og hennes hund, som er en ren trekkhund. Kasper henger på nesten hele dagen, - og det er bra når du ser forskjellen på beinlengden!

Vi reiser jo også litt på utstillinger i løpet av året, og det er jo også gøy, det er mange hyggelige folk en blir kjent med etter hvert, på både Lp-stevner og på utstilling.

Vi sender staffetpinnen videre til Margot Heggeland!

Hilsen Marianne og Kasper

NUCH NJARGA NUORRAS-BIRK

Hei, og takk for stafettpinnen! Jeg er altså den heldige eier av den lapske vallhunden Njarga Nuorras-Birk. Til daglig heter han bare Birk. Birk ble født på kennel Njarga i Gyttorp i Sverige 13.02.2001, og kom hjem til meg da han var 8 uker gammel. Fra før hadde jeg ei tispe som er blanding av grå elghund og karelsk bjørnehund. Med henne konkurrerte jeg i lydighet klasse elite. Det ble dermed naturlig å fortsette med lydighet da jeg fikk Birk også.

Jeg oppdaget tidlig at jeg hadde fått en svært energisk hund i huset. Han var utrolig snill og grei, og ødela aldri noe inne. (Dette kan jeg sikkert takke min eldre tispe Nikita for. Hun var en flink tante som tok seg godt av den lille nykomlingen.) Ute var Birk utømmelig for energi. Det var full fart hele tiden, noe jeg syntes var positivt med tanke på lydighetstrening.

Vi deltok på noen valpeshow og fikk fine kritikker, men da Birk nærmet seg året og skulle delta på sin første "ordentlige" utstilling, hadde han utviklet seg til å ligne mer på en elg enn en lapsk vallhund. Beina var lange, og kropp hadde han nesten ikke... Vi reiste dermed skuffet hjem med en gul sløyfe. Jeg kunne selvfølgelig ikke forstå hvorfor dommeren ikke syntes gutten min var den flotteste av alle. Når han fikk noen måneder til på å utvikle seg, ble han likevel en pen lapsk vallhund gutt som fikk fine resultater på utstilling. Da han var 2,5 år ble han norsk utstillingschampion.

Lydighetstreningen har også gitt mange gode resultater. Birk elsker dette, og har nå opprykk til elite klasse. Han har vært utrolig lettlært, og han går aldri lei. Det er faktisk et problem av og til at han blir litt for ivrig. Når iveren er stor har det nemlig lett for å komme litt lyd... En annen ting jeg liker veldig godt med Birk er at han ikke eier stahet. Han prøver alltid å gjøre sitt beste. Hvis han en sjelden gang begynner å snuse rundt i stedet for å gjøre det jeg har bedt ham om, vet jeg at jeg har gått for fort frem med innlæringen og at han ikke har forstått oppgaven. Da er det bare å gå et skritt tilbake, så er han med igjen. Jeg vet ikke om dette er typisk for lapphundene, men med Birk er det veldig tydelig.

Birk elsker å jobbe fysisk også. Skiturer, sykkelturer og alt som går litt fort fremover er helt topp. Han trekker som en helt når han får på seg sele. Kløvturer i fjellet er også noe han liker godt. Herlig å ha en så arbeidsvillig hund!

Dessverre har Birk fått PRA. Dette ble oppdaget på øyelysing før vi hadde noen mistanke selv. Det er nå to år siden de fikk mistanke om at han var i ferd med å utvikle PRA. Et halvt år senere fikk vi det bekreftet. Dette var en utrolig trist beskjed å få.... Vi begynner å merke godt at synet svikter i dårlig lys. Heldigvis går det fremdeles greit når vi har en god hodelykt i mørket. I dagslys virker det som om synet fremdeles er bra. Vi tar en dag om gangen, og krysser fingrene for at han har mange gode år igjen. Og en ting er sikkert; min neste hund blir også en lapsk vallhund!

Stafettpinnen sender jeg videre til Anja M. Schüller.

Mange julehilsner fra Inger Johanne Karlengen og Birk

Hei alle lapphundvenner i inn- og utland. Jeg vil gjerne fortelle litt om vår svenske lapphund, Frida Tomaru.
Hun er født 19. mars 2002 hos familien Dalen i Vegårshei. Hun var eneste jenta i kullet, og hadde tre brødre å bryne seg på. Vi var heldige som endte opp med den jenta vi hadde drømt om og ventet på. Jeg husker jeg sa at hvis vår Frida blir like snill og god som sin mor,- ja da får vi en deilig hund, - og sånn ble det! :-)

Frida er ikke vår første hund, men vår første lapphund, og vi ville gjerne vise fram nøstet på valpeshow. Egentlig klarte vi ikke å vente lenger enn til hun var 9 uker, da var det uoffisielt match-show i en lokal hundeklubb. Og i følge dommeren der, fikk vi vite at valpen vår hadde alle kvaliteter en svensk lapphund skulle ha, - og da var på en måte sporet lagt opp.

Det ble mange valpeshow, og det har blitt en del utstillinger også, etter at Frida ble voksen. Vi syns det er sosialt, og hyggelig å bli kjent med nye hundevenner.

Da Frida var ca 4 mnd. begynte vi på valpekurs. Der lærte vi mye nyttig, og trente litt videre på det etter kurs-slutt. Men vi burde gjort mye mer ut av denne lettlærte frøkna, - skjerping fra eier må til!!! Men hun er jo så enkel og grei å ha med å gjøre, at det er helt unødvendig å skjenne på hunden. EN gang har jeg tatt hunden i nakken, og da var hun valp og bet dattera vår i bleierumpa. Etter det holder det med et "nei". Jeg vet ikke om det er sånn alle lapphunder er, men vi har i hvert fall fått en sånn "ja-vel" hund.

Men det er én ting som vipper henne av pinnen, - KATTER!! Ellers så er hun grei i møte med andre dyr, til og med elefanter... Vi bor nemlig rett ved en travbane som blir brukt som sirkusarena et par ganger pr år, og da Frida så elefantene gikk og gresset der, var hun helt fortrolig med det. - Hadde hunden kunnet snakke, hadde hun sikkert sagt som vår datter da jeg helt henrykt pekte på de store elefantene: "ja de er fine mamma, - jeg går og plukker blomster, jeg..."

Vi bruker ikke hunden til de opprinnelige oppgavene, da det egner seg dårlig med reindrift/gjeting i boligfeltet her hos oss. Men vi gir hunden vår godt med mosjon og stell, og har henne som et kjært familiemedlem. Og det virker som om hun er tilfreds med det. Vi er veldig fornøyde med hunden vår, og håper at hun en gang kan få valper som kan glede andre familier, sånn som Frida gleder oss.
Stafettpinnen sender jeg videre til Inger Johanne Karlengen.



Mvh Tone K. Bergby, Borgenhaugen, og FRIDA TOMARU