Vi har fått ”pinnen” fra Marit og Jan Slettum.

Hei alle lapphundvenner!

Hvem er så vi? Morten Syverstad 35 år og Lillian Haug 36 år, vi har ingen barn så her er det svensk lapphund som gjelder. Vi har hatt svensk lapphund i 17 år, vi bor i Svelvik, like sør for Drammen. Vi er aktive medlemmer av avdeling Buskerud/Vestfold, har vært med der siden den ble startet.

Vår første lapphund var Zorba, hun var etter Sabmebæna Zorro og Lapp-Leons Tjorven. En meget spesiell dame som var pappa´n sin opp av dage (for dere som husker han). Zorba og jeg (Lillian) var alene de åtte første årene, men så kom Morten inn i bildet. Han hadde ikke hatt hund før, men det tok ikke lang tid før han også delte den samme lidenskap som meg, nemlig lapphund.

Zorba døde 10 år gammel av livmorbetennelse, hun ble syk søndag og døde mandag dagen etter. Typisk lapphund å ikke vise tegn til sykdom før det er for seint. Vi skulle operere tirsdag men hun døde i armene mine mandag kveld, fryktelig trist.

Det gikk ikke mer enn tre måneder før det kom en ny lappis inn i heimen, denne gang en flott gutt; Sabmebæna Ravdi. Vi valgte gutt denne gang for ikke å sammenligne han med Zorba. Artig ble det med en gutt i heimen og han sto til forventningene vi hadde. Våres ønske var å kunne finne en nydelig tispe som kunne bli Ravdi´s følgesvenn. Så sommeren 2003 kom Cahppes Åvda til oss, en liten og nett tispe akkurat som vi ville ha. Vi ble en lykkelig familie på fire. Vi registrerte oss med kennelnavn: Rognebergtrollet´s Kennel, så dermed var det klart til å starte oppdrett av svenk lapphund.

Våren 2006 fikk Åvda og Ravdi sitt første valpekull, fire nydelige nøster. Det var en herlig tid som vi fikk med dem, så det var tøft å måtte skilles fra dem etter åtte uker. Men vi beholdt ei tispe sjøl, hun heter Rognebergtrollet´s Addja. Så nå er vi en familie på fem, og vi stor-koser oss.

Hva bruker vi hundene til? De er for oss et godt selskap og gode følgesvenner, følger med oss overalt. Er vi buden bort på middag til foreldre/svigers så følger hundene med. Om vinteren elsker de å være med på ski, Ravdi digger å trekke. Ellers blir det vandring i skauen og hvor vi måtte gå. Utstilling er gøy, prøver å få med de fire spesialutstillingene til Lapphundklubben hvert år.

Vi har gjennom årene blitt kjent med mange lapphund-folk og det blir stadig nye bekjentskaper. Det er alltid moro å reise på utstilling, det er ikke det å vinne som teller, det er jo å vise fram rasen. Det beste er alle de menneskene og hundene vi møter, gamle kjente og nye kjente.

Vi er så heldige at våre hunder har ”tante og onkel” som hjelper til når det trengs. ”Tante og onkel”, - det er Gerd og Kåre Andersen, de har sjøl hatt lapphund og er godt kjent i lapphundmiljøet. Så de er barnepiker for oss når behovet melder seg. Tusen takk ”tante og onkel”, - dere er gode støttespillere for oss.

Ellers er det godt å ha nettverket i Lapphundklubben rundt seg hvis det skulle være noe, da er det bare å ta en telefon rundt til gode venner i klubben (ingen nevnt, ingen glemt). Vi er kjempe glade for å være med i dette laget!!

”Pinnen” skulle sendes videre til noen som har Lapsk Vallhund, derfor sender vi den til Gunn Tove Skartland.

Sommerhilsen fra Lillian, Morten, Ravdi, Åvda og Addja

JAN OG MARIT SLETTUM:

HEI ALLE LAPPHUNDVENNER!

Så har vi overtatt ”pinnen” fra Synnøve & Tor.

Vi heter Marit & Jan Slettum og er bosatt på et lite tettsted som heter Kolbu, på Toten. Vi er ”in the middel ages” og har 2 voksne barn. Ida & Ståle. Foreløpig har vi bare en finsk lapphund, Sami (4,5 år), men vurderer å gi ham selskap med en hund til etter hvert.

Vår første hund var en omplasseringshund av rasen Malinois (belgisk fårehund). Han var 14 mndr. da han kom til oss og det var en stor oppgave å få ”skikk” på ham. Marit jobbet mye og målbevisst, med mange opp – og noen nedturer. Men han var svært lærevillig og de klarte å ta appellmerket sammen. Dessverre utviklet han epilepsi, og det var litt av et sjokk å oppleve det for første gang. Men med riktige medisiner hadde han et godt liv, og vi hadde mye glede av ham. Bivirkninger av medisinene regner vi med var årsaken til at han måtte avlives, 9 år gammel, på grunn av steiner i urinrøret. Det ble et stort savn.

Da var det godt å ha Kasper, en svensk lapphund, rolig og ”snill som dagen er lang”. Marits foreldre hadde tatt ham i pensjon, og vi snakket om at dette kunne være rasen for oss, for vi var nok bestemte på å anskaffe oss hund igjen. Vi fikk nyss om at det skulle være lapphundutstilling på Biri, og vi fikk ”overtalt” dem til å stille Kasper der. Det ble noen treningsrunder i hagen med ham i dagene før, og Marits far på 78 år skulle gå med ham. Som kjent kan jo lapphunder være ”litt” sta, og Kasper som ikke hadde sett så mange hunder før, var mest opptatt av å få kontakt med de andre hundene. Men bra kritikk fikk han. Vi hadde god tid til å studere lapphundene, men da Ida Linås kom med sine finske, var vi ”solgt”. De var jo så nyyydelige.

Vi kontaktet så valpeformidler Svein Halle, og det gikk ikke lenge før telefonen ringte. Han hadde fått nyss om et nyfødt kull med 5 valper, på Fjellfarmens kennel i Sverige. 30 mil ble tilbakelagt for å se på valpene i tillegg til at Winnie & Ola ville bli kjent med oss. Det var litt rart å holde i et så lite ”krek” for første gang.

De første ukene gikk saaakte, men så fikk vi beskjed om at vi hadde kommet gjennom ”nåløyet” og kunne få kjøpt en av hannene. De 30 milene gikk raskt unna, og de nye eierne kunne stolt reise hjem med en liten ”tjukkas”. Fra Winnie hadde vi fått med fór og instrukser for den første tiden. De hadde gitt ham navnet Loulas, men vi bruker Sami til daglig. Så gikk vi i gang med oppdragelsen da, og det var jo en stor utfordring.

Han var litt av en ”propell” , og en stor skøyer. Kasper fikk gjennomgå, så det hendte ofte at han måtte si fra at "dette finner jeg meg ikke i!" Det ble kurs og mye sosialisering etter hvert. 9 måneder gammel tok vi en tur på ”spesialen” i Drammen, for å se på utstillingen. Der traff vi på Karin & Svein med Kaino, for første gang. De syntes nok Sami var en fin kar, for de lurte på om vi ikke hadde meldt ham på. Nei, det hadde vi jo ikke, for dette med utstilling var ikke noe vi hadde tenkt på. Etter mye ”mas” tenkte vi at; ja, ja, vi kan jo prøve. Matfar ble utpekt til å bli ”handler” (Hva var det for no`a? ), og etter å ha observert ”proffene” en stund, satte jeg i gang.

Den første utstillingen gikk veldig bra kritikkmessig, men han måtte nok ha mer ringtrening , sa dommer`n. Så meldte vi ham på ”spesialen” på Biri, og der gikk det jo veldig bra, for vi måtte stadig inn igjen i ringen og Sami endte opp med å bli BIS 1, bare 13 mndr. gammel. Vi vil spesielt takke Karin & Svein, samt Grethe for god veiledning og hjelp i den første tiden på utstillinger.

Nå er han blitt 4,5 år, og vi må vel si han har utnyttet tiden godt. Han har oppnådd disse titlene :INT-NORD Uch, NV-03-04-05. I tillegg har han mange BIR, BIG og BIS plasseringer og blitt mestvinnende lapphund i Norge 3 år på rad.

Sami er nå først og fremst en familiehund, utrolig frisk og glad. Han har aldri vært syk eller skadet, til tross for noen runder i skogen etter elgen. Og jammen fant han tilbake også, til en som ventet med hjertet i halsen. Han elsker å kjøre bil og er med overalt. Helt topp er det å utføre oppgaver. Spor, felt, søk, rundering og apportering er han ivrig på, bare belønninga er innen rekkevidde.

Om vinteren, når det er sparkføre, får han brukt fart og krefter på turer med mor. En god vakthund er han også, for ”smella” går når noen nærmer seg gjerdet. Men stort sett er det av glede da. Om noen dager kan være vanskelige, er det godt å ha en trofast og tillitsfull venn som gir trøst og varme. Han gir så mye uten å kreve noe igjen. Men mye kos får han da !!!

Ja, dette var litt om livet på Toten med en LAPPHUND!

Vi sender stafettpinnen videre til Astrid Dieserud.

LAPSKETUNETS KENNEL

Det er slett ikke lett å overta stafettpinnen etter Thorelas kennel, som er en av våre største oppdrettere på svensk lapphund, og med utallige kull bak seg. Det var dette med ”å hoppe etter Wirkola”.

Lapsketunet kennel består i dag av to lapske vallhunder, mor Raiddokas Lupita, og hennes noe bortskjemte sønn, Lapsketunets Caro. Og så oss to ”godt voksne” eiere, Synnøve og Thor.

Vi bor landlig til i utkanten av Oslo, med inngjerdet hage, hvor hundene får løpe fritt og passe på at uvedkommende ikke slipper usett forbi på veien. Noe de mestrer perfekt.

Da vi bestemte oss for å anskaffe hund, var nok ikke lapphunden førstevalget. Den var vakker nok å se på, snill og vennlig, men vi skulle ha en STOR hund som det sto respekt av. Den skulle ikke bjeffe, den skulle ligge stille ved porten og passe huset når vi var borte, den skulle ha sin faste plass i entreen, ligge tyst og rolig når vi hadde gjester, og den skulle for all del ikke tigge ved bordet. Skrekk og gru!

Så dumme var vi!

Jeg fant et hundeblad på biblioteket, og lette som vanlig etter ”min” hund. Det var da blikket mitt falt på en rase som fikk meg til å falle i staver. LAPSK VALLHUND! Det var noe med blikket, noe med dette vennlige utrykket, og noe som straks falt på plass hos meg. Kort fortalt, både Thor og jeg likte denne hunden, men ettersom det ikke var oppdrettere i Norge på rasen, måtte vi vente lenge før vi endelig fikk kjøpe en valp fra Sverige.

Vi hentet Lupita (Luppi) i romjulen 1997, og det ble starten på en hektisk og spennende tid. Hun inntok heimen med den største selvfølge, markerte straks bak Thors stol, og flyttet samtidig inn på vårt soverom. Hun bjeffet som besatt på alt og alle, overfalt våre gjester med yr glede og vill lek. Var det noen som snakket om å være stille og veloppdragen? Stillhet??? Det var søvn, det! For Luppi var livet bare glede og lek, og hun elsket alt og alle, uredd og trygg som hun var.

Det har gått snart 10 år siden dette, og Luppi har etterlatt et flott valpekull i år 2000. Disse har satt spor etter seg både i utstillingsringen, som reingjetere, og som rasetypiske og gode familiehunder som er blitt avlet videre på. Dessverre ble det bare dette ene kullet på 5 valper, ettersom uforutsette ting med sykdom osv. satte stopper for våre videre planer.

I dag er Luppi meget høyt premiert for sitt vakre og sjarmerende ytre, og vi er heller ikke lite stolte over og ha fått avlet frem landets eneste internasjonale utstillingschampion av denne rasen med hennes sønn, Lapsketunets Caro.

Begge er i dag voksne rolige hunder, som med sin stahet og egenvilje har klart å etablere seg mere markant i huset enn vi hadde tenkt i utgangspunktet. De er fullverdige familiemedlemmer, og vet det alt for godt selv. Men hva spiller det for rolle når de gir oss så uendelig mange gleder tilbake?

Så får vi heller se gjennom fingrene med at de tigger ved bordet, ligger i sofaen når vi er borte, inntar sengene våre når de ser mulighet for det, og setter sine skitne poter på matmors lyse gulvtepper, og lurer oss trill rundt med sin sjarm og intelligens.

Stafettpinnen sendes videre til Jan Slettum med den finske lapphunden Loulas (Sami).

Med vennlig hilsen

Synnøve og Thor Lund