ØYERFJELLETS KENNEL

Jeg fikk min første lapphund i 1947, da jeg var ett år gammel.

Vi hadde vært på besøk hos familie i Korgen i Nordland, og fikk tilbud om å ta med en 6 uker gammel lapphundvalp hjem. Franzi var avkom etter en reingjetende far, og vi fikk vite at hun var en ekte finnehund (den gangen var dette betegnelsen på lapphund). Hun var min faste følgesvenn og lekekamerat, og var selvfølgelig den klokeste og beste hunden jeg noen gang har hatt. Jeg trodde faktisk det var helt umulig å få tak i en så fantastisk hund igjen.

Etter å ha vært innom flere raser som Chow -chow, Husky og Groenendael, fikk Jon og jeg se en annonse i HUNDESPORT.  Det var Vallset Kennel som reklamerte for lapphund, og ekteparet Arneberg var avbildet med flere av sine hunder.

Oppdagelsen av at det faktisk eksisterte ”Fransihunder”, førte til at Jon og jeg anskaffet vår første lapphund, Gaia i 1976.

Gaia var en super lapphund på alle måter, og svarte helt til mine forventninger vedrørende lapphund. Rolig, robust, tillitsfull, klok og barnekjær, noe som var helt nødvendig med 4 små barn i huset.

I 1979 hentet vi Peik på Vallset kennel, og vi erfarte gleden ved å ha 2 lapphunder. Begge var også flinke til å trekke barn i pulk, noe som var en god hjelp på alle våre skiturer i Øyerfjellet.

Etter å ha økt hundebesetningen med Ruska i 1980, tok vi i 1981 tilbake en valp etter Gaia. Han hadde vært uheldig med sin familie, og den beste løsningen var å beholde ham. Jossi ble etter hvert Nord. Int. UCH, og jeg kan nok si at han har vært med på å påvirke utviklingen av svensk lapphund ettersom han ligger bak mange av de hundene vi ser i dag.

I 1985 kjøpte vi Thorela’s Franzi, datter av Jossi. Dette innledet et godt å langvarig samarbeid mellom Laila (Thorela’s Kennel) og meg. I 1986 kjøpte vi Vestskogens Gaia, og i 1987 Renfjällets Bork. Alle disse var meget gode familiehunder som har vært med på å legge grunnlaget for vårt oppdrett av Svensk lapphund.

I 1988 anskaffet vi vår første finske lapphund, Renfjällets Bianca, og i 1992, Piga som vi hentet i Nord Sverige. Disse to ligger stort sett bak den stammen av finske vi har i dag.

Vi har i løpet av disse årene hatt ca 50 valpekull, noe som tilsier at vi aldri har drevet storoppdrett. Vi har hatt maksimalt 4 hunder på en gang, og gjennomsnittlig 1 ½ kull i året.

Aktiviteten med hundeavl har selvfølgelig også resultert i engasjement innenfor Norsk Lapphund klubb. Jeg har sittet i avlsrådet i flere perioder, vært valpeformidler, og redaktør for Lapphund Stikka på 80-tallet.

Samarbeidet med Laila (Thorela) og Linda (Sabmebæna) gjennom nå snart 30 år, har hatt stor betydning for min aktivitet innenfor hundeoppdrett. Det har vært inspirerende og lærerikt å kunne utveksle erfaringer vedr. avl og oppdrett, samtidig som vi har hatt mulighet til å krysse inn hverandres hunder for bl.a. å kunne oppnå et bra mangfold og gode typiske hunder. Vi er alle opptatt av å avle frem friske hunder både mentalt og fysisk, og har derfor blant annet vært tidlig ute med HD-røntging og øyelysning.     Vi har som oppdrettere ingen garanti for at valpene blir friske, men vi har i hvert fall gjort det vi kan for å forebygge arvelige lidelser. Jeg mener at hovedmålet for oss oppdrettere er å produsere valper som fungerer i dagens samfunn. Sunne, friske familiehunder med godt gemytt er hva de fleste valpekjøpere ønsker. Det er egentlig et fåtall som er interessert i en utstillingshund i utgangspunktet. De fleste ser det vel heller som en ekstra bonus dersom hunden skulle gjøre det bra på utstilling. Allikevel prøver vi å oppmuntre våre valpekjøpere til å stille ut hunden sin. På den måten kan vi også på det området se resultater av det vi driver med.     I årenes løp har vi oppnådd mange HP-er og gode plasseringer både i oppdretts-/ og avlsklasse. I tillegg kan vi vise til høyt premierte individuelle plasseringer, slik som mestvinnende og championater både norske, nordiske og internasjonale.     Det viktigste for oss som oppdretter, er imidlertid fornøyde valpekjøpere. Dette er selve drivkraften i vårt arbeid med hundeavl.     Stafettpinnen sendes videre til Mette Guttormsen.     Annemor Rivertz Torgersen og Jon Henning Torgersen

HAGASSESSAN LIKKA

Da var det min og Likkas tur til å fortelle om vårt lapphundliv.

Det hele begynte med at jeg lette etter en rase som passet sammen med de hundene jeg hadde fra før (siberian huskies) og som skulle være lettere å trene agility og lydighet med. Lapsk kom jeg over ved en tilfeldighet, nettopp pga den slående likheten med i hvert fall en av mine siberians.

Glemmer ikke da jeg snoket rundt den lapske ringen på Bjerke et år og et par damer sporenstreks kom bort og spurte hvor den ”lapske” jeg hadde var fra. Det var siberian huskien Luna de så..

Allerede da hadde jeg bestemt meg for at det var lapsk jeg ville ha, noe som våren 2004 resulterte i en bestilt valp fra en kennel i Sverige. Nå går det ikke alltid som man planlegger, valpen ”min” levde dessverre ikke opp.

Da var man ute i det ukjente igjen, hva skulle man velge og lete etter? Heldigvis ringte Beate fra Njarga en gang i juni og lurte på om jeg var interessert i en fortispe hun skulle ta inn fra Finland. En hund direkte fra rasens hjemland klarte jeg ikke stå imot, og ikke lenge etter, i noen ekstremt varme dager i august, tok jeg og Beate den lange turen til Oravais i Finland for å hente hjem Likka fra Karin Sundström på Hagassessan.

Likka gled rett inn i min siberianflokk på tre, og ble umiddelbart heladoptert av Luna. Luna var til og med alt for snill med den lille krokodillen, det var ikke småtterier hun måtte tåle da Likka ble større. Da var det fint at Bris kunne oppveie med litt strengere tøyler og at gamle Samson fikk fortalt lille Likka at man ikke tråkker på gamle menn! Flokken på fire har dessverre gått ned til to i løpet av de fire årene Likka har levd, nå er det bare Bris som styrer den lapske krokodillen, for Likka elsker fortsatt å leke til tross for at hun nå kan kalles voksen.

Heldigvis får Bris en del avlastning av gode hundevenner, for selv om Likka ikke sånn umiddelbart elsker alle hunder hun møter så er hun veldig tett knyttet til sine hundevenner. På samme måte er hun med mennesker, de hun kjenner elsker hun, de hun ikke kjenner fullt så godt er hun mer avmålt til, og de helt fremmede kan hun være ganske reservert overfor.

Planen var at jeg og Likka skulle trene lydighet og agility. Agility har det av forskjellige grunner ikke blitt så mye av som planlagt, men lydighet har det blitt litt mer av, vi har i hvert fall klart en 1. premie i klasse I og dermed er det klasse II vi prøver trene inn pr i dag. For Likka er ikke alltid like lett å trene, i motsetning til hva jeg trodde på forhånd er hun ikke en sta og egen spisshund, men veldig, veldig myk.

Hun er også litt miljøsvak noe som gjør at hun virkelig må kunne ting på rams hvis alt skal gå på skinner i en konkurranse. I tillegg har hun en del hormonelle forstyrrelser så vi må bruke de gode periodene så godt vi greier. De gode periodene er også ekstra gode, hun kan vise en utrolig fart, nøyaktighet og arbeidsiver.

Utstillinger har vi også vært på en del av, rett og slett fordi jeg synes det er morsomt, og av resultater blir det litt i hver ende, hun har blitt utstillingschampion i Norge og Danmark, men vi har da også klart å kjøre helt til Sundsvall (70 mil hver vei) med bare en blå sløyfe i bagasjen hjem!

Opprinnelig plan var jo at Likka skulle ha valper hos Beate på Njarga, men i løpet av denne våren har det blitt endelig bestemt at hennes reserverthet overfor folk, miljøsvakheten og ikke minst hormonelle perioder (innbilt svangerskap) gjør at hun ikke blir avlshund. Det har vært utrolig lærerikt og givende å ha fortispe for Beate som ikke bare er en ressurs i rasen lapsk, som også kan velge ut gode avlsdyr og ikke minst velge bort de som ikke holder mål. For det som er sikkert er at det ikke er antallet individer alene som skal gjøre den lapske vallhunden til en enda mer populær familie- og brukshund i Norden. Det er viktig å holde fokus på at rasen skal fungere i et moderne samfunn, samtidig som man ikke glemmer deres opprinnelige bruksområde og særegenheter.

Likka og jeg kommer uansett til å leve som vi pleier, vi trener videre mot start i klasse II lydighet, kan hende vi får til litt agility igjen, en og annen utstilling, mye lek med hundevenner og ikke minst mye turer i skog og mark, der Likka virkelig er i sitt ess, spesielt når hun kan speide etter storfugl og ekorn i trærne.

Stafettpinnen sendes videre til Annemor Torgersen på Øyerfjellets Kennel.

Hilde, Likka og Bris

SABMEBÆNA KENNEL

Vår interesse for Svensk Lapphund ble vekket i 1979 i Sør – Varanger.

Begge er vokst opp med hund, Linda med Engelsk Setter og Jørn med Buhund, så i utgangspunktet vurderte vi å skaffe oss en fuglehund.

I påsken 1979 tilbød Jørn seg å ta med en Svensk Lapphund på skitur fordi eieren skulle jobbe hele påsken. Det var en aktiv og meget selvstendig hund som het Vallset Lottjo. Vi var egentlig passe irritert på hunden fordi den bjeffet mye i nabolaget, men likevel lot vi oss sjarmere.

Jørn tok Lottjo med på ski. Hunden var fast i en lang line som var festet til beltet. Det gikk bra veldig lenge, men så dukket det opp en løshund (setter). Løshunden angrep Lottjo, og han satte etter den. Og det gikk fort. Setteren sprang i ring og Lottjo etter. I løpet av sekunder var Jørn fastsurret med armene inntil kroppen, og han ble dratt over ende i snøen av Lottjo. Liggende i snøen uten å komme seg løs, var hans første tanke: En slik hund vil jeg ha!

I 1980 fikk Lottjo og Kaisa et valpekull, og der kjøpte vi vår første lapphund Sarek. Like etter kjøpte vi hans søster Hilkka.

To meget sterke og vakre hunder. Sarek ble utstilt og ble Norsk og Finsk champion. Hilkka fikk cert og ck.

I 1982 fikk Hilkka sitt første kull med Vallset Keino, og så var vi i gang.

Samme år kjøpte vi en tispe fra Sverige som het Gubbens Cenni, en vakker og fornem dame som gjorde det svært bra på utstilling.

Hun fikk flere kull. Disse tre hundene er stamfar og mødre i kennelen vår.

Etter hvert fikk vi registrert kennelnavnet vårt. Sabmebæna er samisk og betyr samebjørn. Samene kalte ofte lapphundene sine nettopp for sabmebæna.

Vi ble fort engasjert i lapphundklubben og lapphundmiljøene i Norge og Sverige.

I 1982 ble vi oppfordret av svenskene til å ta røntgenbilde av hoftene på lapphundene, og det vakte store diskusjoner i Norge. Styremedlemmer i Norsk Lapphundklubb mente dette var noe tull, men vi var noen oppdrettere som valgte å røntge hundene våre (deriblant Thorelas, Øyerfjellets og Vestskogens kennel). Sarek var den første hunden som ble HD røntget i Norge.

Vi har i årene som har gått avlet på hunder som har vært HD frie, friske, godt premiert, og vi har lagt vekt på et stabilt gemytt. I tillegg har vi prøvd å bevare bruksegenskapene, og flere hunder fra vårt oppdrett er brukshunder. Det gjelder gjeting, jakt, ettersøk, agility trekk og kløv.

Sabmebæna Gonzo fra vårt oppdrett var første lapphund som ble Agility champion, og han ble både norsk og nordisk mester. Siden har flere hunder gjort det bra i Agility, som Sabmebæna Niekhu og Sabmebæna Peikko.

Vi har hatt mange eksteriør champions. Både norske og skandinaviske championater samt andre vinnertitler fra bl.a. Tyskland.

Sabmebæna Surut og hans søster Sabmebæna Skaidi er internasjonale champions. Surut og søsteren Sara Marja er også junior verdensvinnere fra verdensutstillingen i Dortmund i Tyskland.

De siste årene har Sabmebænahunder vært plassert som mestvinnende på lapphundklubbens liste. Både Surut og Skaidi har hatt førsteplassen.

I 2007 ble Sabmebæna Tussa mestvinnende tispe. Hun venter nå på bekreftelse på siste cacib og internasjonalt champion (men det kan ta tid).

Siste skudd på stammen er Lillmusties Miessi, en vilter krabat på 15 måneder som vi har store forhåpninger til. Hun ble mestvinnende valp i 2007 og vokser seg fint til.

Kennelen har flere førsteplasser og HP i oppdretterklasse. Gjennom årene har vi samarbeid med ”gamle” oppdrettere både i Norge og Sverige. Det har ved et par anledninger vært morsomt i oppdretterklassen hvor hunder fra Thorelas og Sabmebæna har konkurrert. Foreldrene/forfedrene har kommet fra begge kenneler, og det har nesten vært det samme hvem som har vunnet.

Noe av det viktigste med avlsarbeidet er at man må ha et klart bilde av hvordan en lapphund bør se ut, gemytt og helse. Samarbeid med andre oppdrettere er svært viktig for å få fram de ønskede egenskaper.

Vi har fått mange gode råd spesielt fra Annemor (Øyerfjellets) og Laila (Thorelas), og resultatet har blitt bra. Vi må ikke se på hverandre som konkurrenter, men som samarbeidspartnere for å få fram gode hunder.

En av de beste sidene ved å være oppdretter er å se nye valper vokse opp, bo hos flotte mennesker, og mange av disse er blitt våre gode venner.

Vi har i løpet av 26 år hatt 121 valper.

Hver av tispene har gjennomsnittlig hatt 3 kull (noen bare 1 eller 2). Dette er et valg vi har gjort av forkjellige årsaker, blant annet fordi vi nedlegger mye jobb i kullene, og det tar tid.

Vi kommer til å ha noen kull fortsatt, men vi er glade for at nye og gode oppdrettere på Svensk lapphund tar over etter oss, spesielt Mette Guttormsen, Lillian Haug og Kristina Papritz. Alle har Sabmebænahunder.

Da er rasen vel ivaretatt, men vi har noen store utfordringer foran oss.

Linda og Jørn

STRIP, KIEVRA OG MIEHKKI

Ja, da var det vår tur!

Tre finske lapphunder deler jeg hus med: Schanderulvens Ihmelapsi Strip, Schanderulvens Kievra og Schanderulvens Miehkki!

Den første egne hunden min var en  2 år gammel schæfer jeg overtok i 1980, som etter hvert ble en riktig så trivelig og fornuftig hund. I løpet av de drøye 8 årene jeg fikk ha han, ble jeg “avhengig” av hunder, så det har jo blitt noen opp gjennom årene. Med den neste hunden (Whisky, schæfer/labrador) ble jeg bitt av “lydighets-basillen” og det er vel der min største interesse ligger. Først og fremst i treningen og det samspillet det medfører, men vi konkurrerer da også.

Finsk lapphund er ikke den rasen som er mest representert i Lp-ringen, så hvorfor velge den?

Tja, det eneste jeg visste når jeg var på leting etter ny rase, var at det ikke skulle være Border collie… ”Alle” hadde jo det. På en utstilling på Nesbyen så jeg en utrolig vakker hund! Det jeg likte best med den, var at den var “fornuftig” bygd” - det var ingen overdrivelser verken i størrelse, vinkler eller noe annet. Så det burde da gå an å bruke den til lydighet? Hunden var Vaiko August (hvis jeg husker riktig) og var en Finsk lapphund.

Mine to første lapphunder hadde begge helseproblemer og ble ikke så gamle. Men de var til tross for dette veldig trivelige hunder, som overbeviste meg om at rasevalget var riktig.

Strip kom til meg høsten 2002, 6 måneder gammel. Alt det grunnleggende var på plass, så vi begynte ganske snart å trene mot konkurranser. Han er en super hund i hverdagen, snill og grei og veldig enkel å ha i hus. Vi har også funnet en “treningsmetode” som fungerer utmerket for oss. Den største utfordringen for oss på konkurranser, er at han er veldig fører-var. Dette var ikke noe stort problem før vi kom opp i kl. 3, da ble det liksom så seriøst at jeg ble nervøs… Og det liker han ikke! Men kan hende jeg har funnet løsningen på det nå, så vi satser på å få de to siste 1.premiene i elite til Lp-championatet i løpet av året!

Da jeg hentet Strip, traff jeg også en tispe jeg falt fullstendig for, Fihtolas Niehku. Hun er en av de triveligste og blideste hundene jeg har møtt! Så da hun fikk valper i 2003, klarte ikke jeg å si nei… Dermed kom Kievra hit. Lille søte snille Kievra som snurrer meg rundt lillefingeren! Hun er bare søt og snill, får det alltid som hun vil og elsker alle - og alle elsker henne. Sånt blir det ikke lydighetshunder av… Hun er kjempemorsom å trene med - når hun vil. Men å gå et helt lydighetsprogram er litt i overkant. Har da funnet mindre krevende måter å få oppmerksomhet, kos og godbiter på! Nåja, frøkna har gjort det bra i kl 1 og har til og med startet i kl 2. Og vi kommer nok til å prøve igjen!

Sistemann, Miehkki, er også “Niehku-barn” og med Strip som far, så det sier vel seg selv at han måtte komme hit! Han var liksom bare min fra jeg så han et par timer gammel! Nei, jeg skulle ikke ha flere hunder akkurat da, men hadde begynt å planlegge en tispe til om en stund. Men som sagt, han var min - noen ganger er det bare sånn… Og jeg har ikke angret et sekund! Planen er selvfølgelig å konkurrere i Lp med han også. Han er vel den som er lettest å trene, siden han er så lett-motivert. Foreløpig er han fremdeles litt “ung og dum” og sliter litt med konsentrasjonen på nye steder, men det kommer seg nok.

I tillegg til “Lp-livet” så har det jo blitt noen utstillinger på oss. Moro å dra litt rundt og jeg slipper å bli så nervøs som på lydighetsprøver.

Strip og Kievra har vært med på agility-kurs, noe begge syntes var gøy, og så trener vi litt blodspor i sommerhalvåret.

Og det er vel dette jeg liker best med rasen, at den er brukbar til “alt”. Om ikke alltid på topp-nivå, så i hvert fall nok til å ha et morsomt og aktivt “hundeliv”! Planer fremover har vi jo!

Som tidligere nevnt - Lp-championatet til Strip. Og så skal da Miehkki debutere i kl. 1. Men akkurat når det skjer, vet jeg ikke helt.

Det mest spennende for øyeblikket, er at Kievra er parret og forhåpentligvis drektig! Da vil nok mesteparten av våren og forsommeren gå med til valpekos!

Stafettpinnen sendes videre til Linda Warelius!

Hilsen

Strip, Kievra, Miehkki og Hanne

ZANTO, VÁRRI og RAIJO

Gunn Tove har overlatt stafettpinnen til webansvarlig, - jeg er jo også den lykkelige eier av to lapske vallhunder, begge hannhunder.

Men min historie begynner faktisk med en omplasseringshund av underlig blanding, som jeg kalte Zanto.

Hele livet har jeg hatt lyst på hund. I en alder av noen-og-førti møtte jeg en svart, vakker hund, med glad hale og et godt, bedårende blikk. Han stod på en kennel og ventet på at noen skulle gi ham et nytt hjem. Både jeg og min følgesvenn Per Johan ble betatt av denne sorte blandingshunden. Og blandingen? Jo: Svensk lapphund, buhund og schäfer…

Han hadde nok hatt det mye vondt i sitt korte liv, enda han var bare ca. 1 ½ år. Jeg ville prøve å ”redde” ham, og gjorde alt jeg kunne for at han skulle bli en trygg og glad hund. Framgangen var helt enorm, han elsket å trene! Vi hadde mye fint sammen, Zanto og jeg. Det tok ikke så lang tid før jeg bestemte meg for at Zanto burde ha en kompis, - hunder er jo som kjent flokkdyr.

Men hvilken rase kunne passe sammen med Zanto? Jeg ville ha en robust type, som kunne trekke i spann sammen med ham, som tålte fjell og snø og kulde, som kunne være jevnbyrdig med Zanto i lek, og som ikke la ut på turer på egen hånd.

Til slutt, etter mange måneder med tenking og leting, fant jeg det jeg lette etter: LAPSK VALLHUND. Og da fant jeg også den lapske vallhundens ildsjel her i Norge: SYNNØVE LUND. Jeg trodde og håpet at hun hadde valper, men hun annonserte for en bekjent i Sverige. Og vips! så satt vi ved kjøkkenbordet hos ”Vassvikagreven” Stefan Jansson i Arvika og pratet hund.

I overgangen mellom juli og august 2003 reiste vi og hentet valpen Arve fra Arvika. Han ble kompis med Zanto veldig fort. Litt skummelt var det kanskje innimellom med en streng storebror. Men en liten valp kan søke ly mange plasser hvor en storebror ikke kommer til…!

Vi fant fort ut at vi ikke ville løpe rundt og rope ”Aaaaaarve!”, - så matmor/mutter’n Anne-Kari ga ham navnet Várri. Han er absolutt en várri-hund, som trives best i alle slags fjell. (Várri er, som sikkert mange vet, samisk (nordsamisk) og betyr nettopp fjell.)

Zanto og Várri ble et skikkelig radarpar. De lekte, bjeffet!, løp, trente, spiste, sov sammen, og var tydelig tilstede! Zanto ble dessverre litt for tydelig i sitt nærvær. Til tross for alt arbeidet jeg hadde lagt ned, viste det seg at han var grunnleggende utrygg. Det kunne plutselig vise seg ved at hev seg rundt og småbet folk (mannlige naboer…!) i beinet. Han tok seg turer på egenhånd, og gjorde nabolaget utrygtfor andre. Zanto ble mentalt testet av Terje Østli på Elverum. Da så jeg med egne øyne at Zanto ikke reagerte slik en ”normal” hund bør i mange situasjoner. Jeg måtte avgjøre Zantos skjebne selv.

Várri (1 år gammel) var med da vi måtte ta farvel med Zanto. Han ble bare 3 år.

Vi gråt alle sammen. Fremdeles får jeg klump i halsen når jeg tenker på ham. ”Sirkushunden” min. Han kunne for eksempel klatre opp en to meter høy gardintrapp på min kommando… For så å balansere på en planke over til terrasse-rekkverket før han hoppet ned på bakken…

Várri sørget i mange måneder over at Zanto var borte.

Men så flyttet vi. Og der var det mange nye hunder å leke med. Det tok likevel sikkert nærmere et halvt år før Várri var fortrolig med den nye situasjonen. Men , - vi gikk på kurs, trente masse, fikk nye steder å utforske, nye hundevenner og menneskevenner. Det va’kke så verst å væ’re Várri!  En lapsk ”Stovner-ramp”, - første i Norge! Várri ble fort lagt merke til når vi var ute på tur. ”Hææææ, - lapsk vallhund, har aldri hørt om den rasen…” Alle sa det samme.

Så begynte vi å trene på å bli trekkhund. Først pulk, siden vogn. Várri ble med på butikken og hjalp mutter’n med å trekke hjem brød og melk og sånt. Til og med juletre kom hjem pr. pulk. Folk glodde, og utrolig mange måtte prate litt med den flinke hunden. Lapsk vallhund på Stovner/Vestli!

I januar 2006 fikk vi være med reingjeterne Geir Egil og Jon, som bor i Lom, på reingjeting på Sognefjell. Várris onkel, Casper (Sarek), arbeider som gjeterhund der. Og det er ikke noe latmanns (-hunds) liv! Vi dro langt opp i fjellet med snøscooter, og det var så bratt noen steder at jeg ikke skjønte at det kunne gå an å kjøre opp med snøscooteren. Etter en del strabaser kom vi oss opp og fant reinsdyrflokken, som hadde delt seg og måtte samles til én stor flokk. Vertskapet vårt dro av gårde for å hente ”rømlingene”, og det var virkelig et flott syn da de kom tilbake, og Casper drev en flokk på over 1000 dyr over mot den siden av dalen der vi stod!

Várri fikk også vise at han har gode instinkter på å være gjeterhund. ”Proffene” lot han prøve seg litt, og mente at han med litt opplæring kunne bli en glimrende reingjeter. De skrøt veldig av den flotte, kraftige bjeffingen hans!

Tanken på å få en ny hund hadde vært der helt siden Zanto døde. Da Várri begynte å nærme seg 3 år, syntes jeg at det kunne være på tide å gjøre noe med tanken. Og da det ble født et kull med valper på Røros, med reingjeter Njargas Tuva Snirr som mamma og finske Sagaberran Ukonhattu som pappa, var jeg ganske rask med å ta kontakt.

I mars 2007 kom så Raijo til oss. En vakker valp med masse energi! I starten var det nok litt tøft for Várri å få en lillebror. Várri var jo vant til å ha mutter’n for seg selv. Og han lille, gærne broren fant på så fryktelig mye tull og tøys. Både mutter’n og Várri fikk en ganske slitsom periode! Men han var nå ganske grei også, da… Morsom å leke med. Og sånn som han kunne løpe! Han var som en liten, sort strek mellom trærne! Hurra, - nå fikk Várri også lyst til å løpe! Han trengte ikke reise til Sognefjell og finne noen reinsdyr for at det skulle være gøy å løpe!

Å få en lapsk hannhund til har vært spennende, utfordrende, slitsomt og gøy. Várri og Raijo er veldig ulike i gemytt. Men begge er smarte, lærer fort, de er arbeidsvillige og vennlige hunder. De viser en fantastisk hengivenhet overfor sin eier og den nærmeste omgangskretsen begge to. Og så er de noen utrolig kosete hunder....

Várri (3 1/2 år) en svært rolig og sindig type. Han er en hund som bruker det dempende språket veldig mye, - og er ikke den som starter en krangel! Han har et stort spekter av hundespråk, både med lyder og kroppsspråk. Det beste som finnes er å være på fjellet eller i skogen, og å få løpe fritt omkring og snuse. Han er også glad i å være trekkhund, og i å bære kløv. Han har tatt bronsemerket i lydighet, - og har også vært med på en god del utstillinger. Der har han fått mange fine premier.

Nå om dagen har han en ganske vanskelig oppgave med å "oppdra" Raijo. Han hjelper mutter'n så godt han kan! Og det kan sannelig være slitsomt med en lillebror i "fjortis-alderen"!

Raijo (1 år) er en glad gutt som har enormt mye energi. Han er et syn når han slenger ut de lange beina sine og løper det forteste han kan. Han er nok en mer selvstendig type enn Várri. Ganske selvsikker, og samtidig enormt sosial. Han er en modig hund, - og jeg har ofte forundret meg over den fantastiske utholdenheten hans, både fysisk og psykisk. Han er nok en ganske typisk ledertype, - men må pent finne seg i at han er lillebror her i huset. Noe som ofte er vanskelig å godta…. Noe av det beste Raijo vet er å løpe. Samme hvor det er, bare løpe, fort, fort, fort! Helst sammen med andre hunder, - men det går helt fint å løpe alene også. Jage ekorn er kjempegøy. Han er også glad i vann. Sin første svømmetur tok han allerede i en alder av ca. 3 måneder. Isbading er også helt greit! Og så liker han å trene lydighet. Han skjønner hva han skal gjøre veldig raskt! Enda vi ikke fikk gått på valpekurs på grunn av at han var så bilsyk, så var han "flinkeste gutten i klassen" da vi kom i gang med grunnkurs. Og der hadde alle de andre gått valpekurs først!

Antageligvis er han en type som kommer til å like det meste av det han får anledning til å prøve på. Vi hadde et mini-sporkurs integrert i grunnkurset, og den som skjønte oppgaven med én gang og fór avgårde, det var Raijo. Kvikk i hodet og kvikk i kroppen!

Det er heller ikke vanskelig å be Raijo om å være trekkhund. Han må bare vente litt med å trekke på ordentlig, - men når han blir to år har jeg to flotte trekkhunder!

I mine drømmer har jeg sett for meg et hundespann med bare lapske vallhunder. Tenk hvilket flott skue det kunne bli!

Jeg sender stafettpinnen videre til Hanne Steinmo.

Hilsen

Anne-Kari, Várri og Raijo